Listen over klubber som sliter økonomisk begynner å bli lang. Alle klubbene skylder i stor grad på finanskrisen, men i mange tilfeller må man vel også inneha en stor grad av økonomisk inkompetanse for å havne i sumpa.

Enkelte klubber sliter som resultat av at eierne/de rike onklene sliter, andre har for høye lønnsutgifter, mens stadiondrømmen også har ført klubber ut i økonomisk uføre.

Det er champions league semifinale mellom Chelsea og Barca, og de fleste som heier på fotballen, og ikke ett av de tre engelske lagene går vel rundt og håper det populære laget fra Barcelona med Unicef på brystet skal vinne sølvtøyet denne gangen. Jeg har også lenge sett på Barca som den perfekte klubb: De spille morsom fotball, Unicef på brystet (tidligere hadde de ingenting), eiet av medlemmene og en lang historie som storklubb. Flott!

Den siste tiden har jeg kommet over en rekke riper i lakken til denne tilsynelatende sympatiske klubben. Første ripe er avdekket i boken Den forsvunnede diamant av Lars Backe Madsen og Jens Johansson, hvor de viser at Barcelona støvsuger Kamerun for fotballtalent ved hjelp av Samuel Eto’o, og bringer de beste til akademiet sitt (La Masia) i Barcelona i en veldig ung alder.

Forrige uke kunne flere medier (DB, TA) melde at Odd p.g.a. sin vanskelige økonomiske situasjon ønsket å kutte lønnsutgiftene til spillere og andre ansatte i klubben. Etter å ha rådført seg med NISO og leder Sile Vaadal var spillerene negative til kuttene, men i dag melder klubben at de likevel er kommet til enighet.

«Det er ikke noe poeng for ledelsen å komme med forskjellige former for trusler. Her er det inngått arbeidskontrakter som skal overholdes for en gitt periode…» sa NISO-Vaadal til TV2 tidligere i uken. En slik kompromissløs holdning kan gjøre vondt verre for alle som er involvert i norsk fotball.

Enkelte tema gÃ¥r igjen her pÃ¥ fotballbloggen, som korrupsjon, «bungs», EU og FIFA, traficking, Mikel-saken og agenter. En masteroppgave ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo har nÃ¥ tatt for seg disse sakene og sett hvordan fotballens største problemer kan løses. Forfatteren av oppgaven, Ronny-Vegard Van der Meij, er i dag ansatt i tidligere idrettens advokatkontor, i dag Kleven&Kristensen (kontor pÃ¥ UllevÃ¥l) . ForhÃ¥pentligvis fortsetter han arbeidet, for dette ga noen nye vinkler pÃ¥ sakene vi har skrevet om her pÃ¥ bloggen:

 

Mandag var en av de mer bisarre dagene i engelsk fotball. På begynnelsen av dagen var alt som det skulle være. På overgangsvinduets siste dag skulle småklubbene kjøpe spillere for noen få millioner pund, mens de store klubbene skulle vise hvorfor de var store ved å legge på bordet de nødvendige 30 millionene som sikret dem den spilleren som var nødvendig for å fremdeles være det lille, store hakket bedre enn de andre. Sesongen hadde startet forutsigbart, og ikke engang Liverpool av de fire store hadde åpnet dårlig. Dette skulle bare være enda en sesong, akkurat som vanlig. 

Dette blir ingen vanlig sesong.

Tevez-saken, Hardball, Shinawatra og Usmanov. Tilsynelatende kan hvem som helst eie en spiller eller en klubb. I tillegg kan det se ut som konstelasjoner som er ok en plass, ikke er lov en annen plass.

Hvis man tar Tevez-saken var ikke bruddet på reglene at noen andre eide rettighetene til spilleren, men at West Ham ikke informerte om det. I tillegg hadde de en dårlig kontrakt med Kia Joorabchian som gjorde at hans selskap hadde styring på når og til hvem spilleren skulle selges til. Dette bryter med de engelske reglene. Man U og Liverpool har bedre avtaler i dag og bryter derfor ikke med det engelske regelverket. Dette peker på et viktig poeng; i det store og hele er det de nasjonale bestemmelsene som gjelder, og at mye er lov så lenge det er avtaler som er godkjent av det nasjonale fotballforbundet.