På tirsdag kunne britiske aviser melde at Sven Göran Erikssons dager som manager i Manchester City er talte, og at han er på vei ut etter sesongen.

Med to kamper igjen har Manchester City tatt flere poeng i Premier League enn noen sinne, og de styrer mot sin beste plassering siden opprykket. I tillegg har de tatt 6 poeng mot sin røde storebror, det i seg selv definisjonen på en vellykket sesong. 

Svennis har vunnet UEFA-cupen med IFK og Lazio; han har vunnet ligagull med IFK, Benfica og Lazio; han har vunnet ikke mindre enn 7 cupgull; han har ledet England til kvartfinale i VM.

Disse erfaringene tok ham til nord-England, til kanskje den mest sentrale byen i europeisk fotball, men ikke til laget som hadde skapt fotballbyen. Eriksson skulle forvalte Thakshin Shinawatras penger, og etter tre år skulle det kuliminere i at Manchesters blå lillebror også skulle få være med de kule gutta i Champions League.

Samarbeidet mellom de to sterke mennene i City har lenge vært bra, og da City holdt en topp fire-plassering godt utpå høsten var Thaksin overlykkelig. Likevel gjorde disse første månedene tydeligvis Shinavatra for godt vant. 

Målet for det første året i Thaksins treårsplan var en topp-ti-plassering. Neste år skulle gi plass i Europa, før de skulle henvise Liverpool til femteplass i 2010.

100% måloppnåelse har tydeligvis ikke vært nok for Thai-sjefen. Nå skal han lokke Luiz Felipe Scolari til å overta roret. Hadde jeg vært i Scolaris sko ville jeg vært veldig tvilende til å akseptere en, for å være ærlig, ikke så attraktiv managerrolle i en klubb der fremgang og total måloppnåelse ikke er nok til å bli verdsatt, stabile rammer er fraværende, og du har en eier som detaljstyrer mye på spillernivå. 

I fotball koster det en del å skifte trener. Det har City opplevd til fullt monn de siste årene. Kevin Keagan hadde mange penger og rutte med. Det førte til mange nye fjes og mange investor-pund mindre i den daværende eierens lommebok, men ikke så mye god fotball. Stuart Pearce overtok et skakkkjørt skip og viste akkurat så lovende takter at også han fikk noen millioner til lagbygging. Alle managere ønsker å bygge sitt eget lag, og gjør det som best de kan med de midlene de får tildelt. Eriksson klarte seg ikke med stallen Pearce hadde bygget opp, og har lyktes bedre enn noen kunne håpe på å bygge opp et eget lag etter sin fotball og sitt spillermønster. Sommeren vil antagelig komme sammen med et rush av spillere som skal ut, og nye som skal inn for å passe den nye trenerens filosofi. Det fordrer riktignok at de får tak i en ny trener før i september – De kan jo alltids ansette Steve McLaren.

Avgjørelsen om å sparke Eriksson er fullt og helt Thaksins avgjørelse. Styret i klubben er ikke informert, og fansen er mildt sagt uenig. Få klubber som ikke nylig har vunnet noe kan matche hans popularitet – i en poll hos Manchester Evening News stemmer 96% av de som har stemt for å beholde svensken. Spillerene har tilbudt seg å boikotte den kommende Asia-turen for å vise sin støtte, men det har Svennis takket nei til.

Hvordan det går når man prøver å leke fotballklubb uten å høre på fans, spillere eller klubbens ansatte får vi snart vite, men at det er det som trengs for å lokke til seg stjernetrener(e), verdensklasse-spillere og lojale supportere stiller jeg meg tvilende til. 

Spiller man managerspill på PCen kan man kanskje føre en middelmådig klubb til verdensherredømme på ni måneder, men når man skal leke i sann tid trengs litt mer tålmodighet. Det skulle noen fortalt Dr. Shinawatra.

Update: Ryktene om om at Scolari er mannen til å ta over Svennis jobb tiltar i styrke, og nå har han begynt å svare akkurat like unnvikende som folk som skal ha ny jobb, men ikke kan si noe svarer.