Det er nå så mye penger i Norsk fotball at det til tider ser ut som enkelte fotballedere har mistet evnen til klarsyn og rasjonell tankegang. Spillerlønningene øker, man bruke masse penger på middelmådige spillere som på sine beste dager kan holde unggutta på benken, og man sparker trenere over en lav sko. Dette skjer samtidig som norsk spillereksport er nær ikke-eksisterende, landslaget er ganske middelmådig, flere klubber sliter med økonomien og gjennomtrekken på ledersiden er enorm.

Fotball dreier seg i stor grad om å score mål. Når tippeligaen er så jevn som nå letes det med lys og lykter, gjerne i Utlandet, etter «notoriske målscorere» og «måltyver». Samtidig som det angivelig satses på egenutviklede spillere i mange klubber fylles angrepsrekkene opp med innkjøpt vare. Hvis vi ser på alle årets 303 mål (ekskl. 12 selvmål) har 157, eller ca 52%, hatt norsk avsender. Dette skyldes i stor grad at det nesten ikke finnes norske angrepsspillere i tippeligaen, og hvertfall få som kan kalles talenter.

Serien er halvspilt og lagene på nederste del av tabellen har «tatt grep» for å komme seg unna nedrykkstriden. Det er ikke langt opp, så her er det små marginer som kan avgjøre. Norske klubber har to virkemidler de tyr til i slike situasjoner: Spark treneren og kjøp noen middelmådige spiller fra Utlandet, evnt hent hjem en gammel utenlandsproff.

Etter et stort mesterskap pleier Liverpool og andre klubber å knuse sparegrisen sin og satse alt på afrikansk fotballbingo. Med få unntak ender det med benken i Bolton, og deretter billigsalg til en søreuropeisk bakgårdsklubb. Hvem blir årets storkjøp? Hvem har spilt over evne i mesterskapet, og har lengst vei til ned til vant middelmådighet?
Have your say! 🙂