Jack Warner er etter hvert blitt en gjenganger i postene våre, spesielt de som dreier seg om fotballpamper og FIFA. Nå har Andrew Jennings publisert bevis for at visepresidenten, som kontrollerer et tredvetall stemmer i FIFA, solgte 4500 billetter på svartebørs under VM, og tjente ca en halv million pund på dette. Dn.no har gjengitt NTBs melding om saken, men ellers har ingen toneangivende sportsjournalister i Norge brukt spalteplass på dette (Solskjær har scoret, John er skadet, Keiko har fått ny jobb, og så har vi jo dommerne, så det er jo ikke så rart).

Et ord som stadig vekk dukker opp, i sær på engelske sider jeg surfer innom, er en «bung». Dette nevnes gjerne i sammenheng med Rune Hauge og andre 10%-menn, og i forbindelse med den kommende BBC-dokumentaren om korrupsjon og ulovlig spillerkontakt (som i A.Cole-saken) er det naturlig å spørre: Hva er egentlig en bung, og hvorfor er det aktuelt nå?

I dag kom nyheten om at fotballens kanskje aller største talent, Carlos Tevez og kompisen hans Javier Mascherano er på vei fra brasilianske Corinthians til «monsterklubben» West Ham United.
Gutta skal spille for Hammers ut sesongen, men «avtalen kan bli gjort permanent hvis alle parter er fornøyde»… Og, kan det kan legges til, West Ham vinner i lotto. Begge disse gutta er nemlig spillere i 2-300 milioners-klassen, og spillere som det er mer sannsynlig at ender i Real Madrid, Bayern Munchen, AC Milan eller, m-hmmm, Chelsea.
Mest sannsynlig ligger det mer bak denne overgangen enn brasiliansk robinhoodisme. Firmaet som eier rettighetene til spillerne er nemlig Russisk-Britiske Media Sports Investments.
Hmm. Russisk-Britisk sier du? Tenker du det samme som meg?

Det er tilsynelatende ingen ting i dette landet som er så vanskelig å lede som en fotballklubb. Treneravganger har er omfattet med stor interesse, og ved forrige treneravgang la jeg mye skyld på styrene. Nå har ukebladet mandag morgen(kun deler av artikkel tilgjengelig på nett) funnet ut at heller ikke den administrative ledelsen i eliteserieklubbene er preget av kontinuitet.

Med Rekdals avgang i dag har klubbene i eliteserien hatt 167 ledere, inkludert de som er der i dag, siden 2004.

Fotball dreier seg i stor grad om å score mål. Når tippeligaen er så jevn som nå letes det med lys og lykter, gjerne i Utlandet, etter «notoriske målscorere» og «måltyver». Samtidig som det angivelig satses på egenutviklede spillere i mange klubber fylles angrepsrekkene opp med innkjøpt vare. Hvis vi ser på alle årets 303 mål (ekskl. 12 selvmål) har 157, eller ca 52%, hatt norsk avsender. Dette skyldes i stor grad at det nesten ikke finnes norske angrepsspillere i tippeligaen, og hvertfall få som kan kalles talenter.

Serien er halvspilt og lagene på nederste del av tabellen har «tatt grep» for å komme seg unna nedrykkstriden. Det er ikke langt opp, så her er det små marginer som kan avgjøre. Norske klubber har to virkemidler de tyr til i slike situasjoner: Spark treneren og kjøp noen middelmådige spiller fra Utlandet, evnt hent hjem en gammel utenlandsproff.

Før sesongen tippet jeg tippeligatabellen. Jeg hadde Start på en solid tredjeplass, og mange vil kanskje mene jeg bommet relativt grovt der. Det blir straks mer interessant hvis man ser på hva jeg skrev under:
(..)Et alternativt scenario er selvsagt at de taper de første kampene, Tom Nordlie avslutter sin Start-karriere som han har gjort i Enga og Sandefjord og Hæstad/Strømstad blir solgt til sommeren. Da blir det plutselig en helt annen sesong.

Etter et stort mesterskap pleier Liverpool og andre klubber å knuse sparegrisen sin og satse alt på afrikansk fotballbingo. Med få unntak ender det med benken i Bolton, og deretter billigsalg til en søreuropeisk bakgårdsklubb. Hvem blir årets storkjøp? Hvem har spilt over evne i mesterskapet, og har lengst vei til ned til vant middelmådighet?
Have your say! 🙂