Årlig bevilger staten penger til kultur og idrett gjennom den såkalte «Tippenøkkelen». Videre fordeles pengene til idretten i en hovedfordeling. Ser man på fordelingene de siste tre årene har det vært små variasjoner innenfor en totalsum på 2,8 milliarder.

Kultur og andre organisasjoner får ca 800 millioner hver og så får helse og rehabilitering i overkant av 300 millioner av overskuddet til Norsk Tipping. De sitter igjen med ca 8 milliarder når premiene er utbetalt på Hamar, så det forsvinner 2,5 milliarder i lønn og andre kostnader på veien. Hadde det vært mulig å drive dette mer effektivt? Nevnte jeg at tiltak mot spillavhengighet fikk 15 millioner?

I oversiktene over hvor mye som går til gode formål legger de også inn Grasrotandelen. Dette er altså det lokale laget eller foreningen som får penger når du tipper. Det baserer seg ikke på en behovsprøving eller politisk villet retning. Det holder å være registrert i Frivillighetsregisteret. Det betyr at pengene for eksempel kan gå til Blackburns supporterklubb, eller Liverpools supportere avdeling Hustavika. Motorsportutøver Frode Holte har en egen supporterforening man kan gi penger til, og selv om ikke Offersjakk til Magnus Carlsen får penger fra Norsk Tipping mottar hans gamle sjakkklubb Vålerenga litt penger. Dette er jo først og fremst et markedsføringstiltak fra Norsk Tipping, og ikke en bevisst bevilgning! Dette understrekes av at det er nødt til å være en lokal forening. Man kan for eksempel ikke gi penger til Leger uten grenser eller Unicef – det ville ikke hatt samme effekt på spillerne. Samtidig har flere klubber blitt avhengige av pengene som strømmer inn, og vil argumentere for å beholde ordningen.

Idretten får med andre ord en fast sum hvert år som er relativ stabil, og uberørt av årlige diskusjoner i skiftende regjeringer. Klubbene er i tillegg bundet til et tilskudd som er avhengig av at supporterne deres spiller for så mye som mulig. Dette er ordninger idrettstoppene har kjempet for, og som de ikke ønsker å gi fra seg. Dette gjør at alle forsøk på spilldebatt i idretten trampes ned og sensureres. Alle forsøk på debatt om ulike sider ved dagens ordning blir slått ned med at Idrettsnorge støtter enerettsmodellen, altså den som sier at kun Norsk Tipping, Norsk hestesport og et par andre skal få drive spill i Norge. Det vil si alle som er organisert under Norges Idrettsforbund.

Det første grepet som må tas for å få alle alternativene i spilldiskusjonen på bordet er å skille overskuddet til Norsk Tipping fra tildelinger til idrett og kultur.

Noen alternativer dette åpner opp for

Det er lett å tenke seg ulike politiske program med ulik vinkling på bredde- og toppidrett, og spillpolitikk i seg selv:

• Forby all reklame for spill. Også fra Norsk Tipping. Kanskje det er mer i tråd med EU-reglene enn dagens forsøk på å forby reklame for selskap som ikke har lisens til å drive i Norge. Samtidig kan det være med å hindre spilleproblem?
• Større bevilgninger enn dagens 15 millioner (av 5,5 milliarder i overskudd!) til hjelp for de med spillproblem.
• Øke bevilgningene til bredde- og toppidrett uten å måtte sjekke hvordan det ligger an med overskuddet fra Hamar. Noen politiske partier kan kanskje tenke seg å kutte også, og da kommer disse forskjellene bedre til syne.
• Ikke kreve at Norsk Tipping går med et så stort overskudd, og dermed gjøre de mer konkurransedyktige, men samtidig kreve at de strømlinjeformer driften.
• Tillate at Norsk Tipping også opererer i resten av Europa
• Vurdere en lisensordning, hvor Norsk tipping inngår som en av de med lisens. Her blir konkurransevilkårene vesentlig endret, og man kan ikke lenger forvente samme overskudd.