Norges Fotballforbund, mitt fotballforbund, har beveget seg i retning av å bli et elitens og maktens forbund. Inspirert av Blatters FIFA virker nå NFF mer og mer som et pampevelde hvor det er viktigere å beholde posisjon, status og figur, enn å fremme breddefotballen og idrettsglede.

NFF som kjempet for damefotballens posisjon og ivret for å skape idrettsglede i krigsherjede områder, for eksempel med ballbinger på Balkan, virker å ha forsvunnet. Dette forbundet kunne man kritisere for at de var for idealistiske. Man kunne fortsette med at forbundet var drevet som en pølsebod, og at de lett lot seg lure av de sleipe fiskene i fotballfamilien (les: Rune Hauge). Nå er man blitt mer opptatt av å leke med de store sleipe fiskene, og da er det ikke så farlig hvem de har lurt tidligere.

Drillo- og Dillingsaken har gitt oss innblikk i et hardt og kynisk arbeidsmiljø på Ullevål, som ikke legger til rette for å spille hverandre gode. Utnevnelsen av Siem og Hareide peker på en ny retning. På den ene siden av Dillingrettsaken møtte blant annet Karen Espelund, Per Ravn Omdal og Drillo. NFF stilte med Siem, Høgmo, Fjørtoft og Graff. De gamle mot de nye. I tillegg til Dilling kvittet Høgmo og Siem seg med fysioterapeut Roar Robinson, lege Thor Einar Andersen og assistent Ola By Rise. I stedet for å satse på lagspillerne med bred støtte har man satset på mulige enere, mulige eneherskere, mulige uromoment. Ingen hadde nok kritisert dem hvis de hadde oppnådd resultater og løst personalkonfliktene på møterommene i stedet for i avisene eller rettsalen, men det har de ikke greid. Det er problemer internt i NFF.

Matchfiksing er en av de største truslene fotballen står ovenfor. En liten liga som den norske er sårbar og utsatt, så dette er i aller høyeste grad noe som bør være på radaren til NFF. Dessverre gjør de ingenting. Ingen holdning- eller informasjonskampanje. Ingen anonym tipskanal. Ikke noe samarbeid med Norsk Tipping og internasjonale spillselskap for å avdekke mulige fiksede kamper.

Da norske medier plukket opp Josimars avsløringer rundt Jim Solbakkens mange roller søkte de å få innsyn i oversikten over interessenter i forskjellige overganger. NFF, som har «Åpenhet» som en av fem organisatoriske verdier, nektet de å gi TV2 informasjon som ikke var taushetsbelagt, og som Solbakken henviste TV2 videre til NFF for å få tak i. Grunnen var at «vi er avhengig av å beholde tilliten blant spillerne, klubbene og agentene». Spillerne kan med andre ord stole på at NFF vil beskytte agentene og klubbene, og forsøke å legge lokk på enhver sak som kan sees på som negativ. NFF tar først tak i saker hvis politi, media, bokutgivelser, Kripos eller sivile domstoler bringer saker frem i lyset, og da gjerne med et litt tamt «vi vil følge det politiet/domstolen/FIFA kommer frem til». Hvis de setter i gang egne granskninger er det med et ønske om å kunne si at «her er det ingenting å se. Bare gå videre. Ikke noe ulovlig har skjedd.» I god FIFA-ånd med andre ord.

På toppfotballnivå har NFF og Norsk Toppfotball også skuffet. Rettighetene til Eliteserien ble solgt til høystbydende, uten å tenke på hva det gjorde med omtalen og mediedekningen. Målsetningen om at man skulle finne Norge på 25-plass på FIFA-rankingen ved utgangen av 2015 er langt fra å være oppnådd (vi er nr 69 når dette skrives), på tross av at Høgmo, Siem og deres folk har fått alt som de vil i organiseringen. Aldri har støtteapparatet rundt A-landslaget for menn vært større og mer omfattende, men sjelden har vi vært dårligere. Høgmo bruker sin egen Coaching-metode i arbeidet med laget, og NFF samler ellers inspirasjon rundt omkring i verden (Kroatia, Real Madrid, Ajax osv). Olympiatoppen og miljøet som har skapt suksess for Norge i mange lagidretter og individuelle grupper (svømming, sykling, håndball og alle vinteridrettene) er meg bekjent ikke benyttet i noe særlig grad. Marit Breivik er riktignok listet med ansvar for fotball herrer, men har slik jeg har skjønt det kun vært inne med bidrag av betydning på kvinnesiden. Det virker som Høgmo og teamet vet best selv. Det er jo ikke noe godt utgangspunkt når man er nødt til å ta store steg fremover for å nå målene sine. Det ligger muligheter for å snu dette med et ny satsning som skal ta form i 2015, men dette er fortsatt bare på tegnebrettet og vil ta lang tid før det gir noe eventuell effekt, og så får vi håpe de trekker inn alle kapasiteter vi har i landet i dette arbeidet, også Olympiatoppens ekspertise.

Norsk Tipping er NFFs bestevenn, og det er ingen hos NFF som tør nevne at det kanskje er på tide å gi statsmonopolisten et dytt i siden. Den tungrodde kjempen fra Hamar sponser bredde i vid og upresis forstand gjennom grasrotandelen, og kultur og sport gjennom det beskjedene overskuddet. Siden de også navngir Tippeligaen, og er sponsor for NFF langer forbundet jevnlig ut mot de som samarbeider og sponses av andre spillselskap. Fotballen ville hatt det bedre med flere spillselskap for kunnskapsspill, men dette har tydeligvis ingen internt hos NFF noe å vinne på. Mitt tips er at hver eneste fotballklubb ville hatt en spillpartner hvis det ble åpnet opp for flere aktører. Jeg tror også tilbudet til oss som tipper ville blitt bedre. Man kunne også styrt spillselskapene gjennom en konsesjon, og pålagt dem overvåknings- og rapporteringsoppgaver for å kontrollere spill, spot- og kampfiksing bedre enn i dag.

Mitt problem med Fotballforbundet er ikke bare at de lar være å ta tak i fotballens problemer, men først og fremst at de tar en posisjon så langt fra det som foregår på løkka. Det er ingenting som tyder på at NFFs fremgangsmåte kommer til å skape 5-10 talenter som kan spille med Martin Ødegård på et lag. Det er heller ingenting som tyder på at Fotballforbundet bryr seg om fotball i andre steder i verden eller fotballens rolle i samfunnet. Per Ravn Omdal engasjerer seg i Sør-Sudan, men kan neppe sies å være en del av ledelsen i NFF lenger. Bortsett fra et prosjekt i Vietnam består engasjementet seg til symbolhandlinger som Handshake for Peace, som også fikk Blatter en kjapp tur innom for å «kaste glans». Han fikk heldigvis ingen kritiske spørsmål av Hallén som søker støtte for å bli en UEFA-pamp. Siem har innført et pampenivå over den vanlige ledelsen i NFF, og Høgmo kan mistenkes for å allerede ville ha statue av seg selv, om ikke annet for å fremme prestasjonsferdigheter og fokusflyt. Det er mulig det er et NFF for fremtiden, men det er ikke mitt NFF.