Treningskampsdag er matchfiksingsdag. Kamper med lite betydning, ofte litt odde resultater, men likevel godt med spill og interesse. Perferkt hvis man ønsker å fikse en kamp for vinningens del. En kort forklaring, og samtidig en innføring i hvilke kriterier som må være på plass for at man skal lykkes med fiksingen:

Det må lønne seg. Det må ikke koste mer å fikse kampen enn man er i stand til å få tilbake. Det høres kanskje ikke vanskelig ut, men man bør helst ha med dommeren eller 4 spillere på et lag. Det er begrenset hvor mye du får lov å sette på gitte resultat, og kjente gamblere har ofte problemer med å få satt penger på kamper i det hele tatt. Hvis man setter for mye penger på et gitt resultat går alarmene, også hos de illegale bookmakerne.

Deltagerne må være med på det. «Det er bare en ubetydelig kamp og ingen vil bry seg» eller «dere kommer sannsynligvis til å tape uansett. Hvorfor ikke i tillegg få litt penger for det» er argumenter man kan bruke for seg selv. Hvis man i tillegg har en dårlig fotballønn i en av fotballens bakgårder, og kanskje ikke vet om man får lønn neste måned, har man enda et argument for seg selv. «Jeg fortjener det».

Du vil ikke bli oppdaget. Et veletablert nettverk med fiksere og deltagere er gull verdt for bakmennene. Det kan gjenbrukes, og spillere, dommere og bakmenn får en større og større avhengighet til hverandre. En felles hemmelighet. Det er derfor viktig, spesielt hvis det er de første gangene en deltager er med, å sørge for at de går fornøyd hjem. Senere kan man presse ned prisen.

Hvis disse tre reglene oversettes til en konkret case vil jeg si privatlandskamper hvor det ene laget forventes å tape er perfekt. Dette laget bør i tillegg bestå av en del spillere som tjener dårlig. Gjerne i klubber hvor de ikke har fått lønn på en stund. Hvis man deretter sørger for at laget taper med et visst antall mål, for eksempel 3, kan man spille handicap-spill, kanskje også spill til pause. I noen tilfeller er det ikke spillerne trenger å gjøre noe som helst, gitt det andre lagets overlegenhet. For å unngå å bli oppdaget må man naturligvis spre spillingen, gjerne på flere spillkonti og selskaper. Tipper man med flertallet er det mindre sannsynlig at man peker seg ut.

Har man penger å hvitvaske, og er villig til å betale 20-30% for dette  vil man heller ikke trenge noen særlig gevinst og kan gå for enda mer sannsynlige resultat.

Basert på rapportene fra 2-divisjonsfiksingen i Norge gjode de mange feil. For det første ble de grådige, og tippet i tillegg alt for mye hos noen kjente kommisjonærer hos Norsk Tipping. Det var derfor enkelt å spore dette tilbake til et gitt miljø. Hvis de hadde holdt tippingen til utenlandske selskap og ikke tippet på et veldig odde resultat, ville de nok sluppet unna det ikke så veldig finmaskede nettet til Økokrim. Det gjenstår jo i tillegg å se om de blir dømt – det viste seg jo i Stengel-saken at Norske domstoler har svært dårlig fotballforståelse (uten å si at noen burde vært dømt i den saken).

Det er naturligvis mye man kan gjøre for å motvirke fiksinger som den jeg skisserer over. Først og fremst å sørge for at deltagerne har lite å tjene på å være med. Skal se om jeg ikke kan komme tilbake til det i en senere post.