Vi nærmer oss Eliteseriestart, og i år som i fjor ser vi at klubbene henter nye spillere blant annet fra Afrika. Disse spillerne håper å bruke Eliteserien som et utstillingsvindu for større klubber i Europa, og for klubbene kan en vellykket import gi penger i kassen ved videresalg. Dette er en utvikling de fleste har akseptert, selv om det går ut over norske talenters muligheter til å få en plass i førsteelleveren. Mange av spillerne, som Antony Annan og Orwello på Start hever klart nivået på laget og på treningsfeltet, og bidrar i så måte til å heve nivået på ligaen. At norske klubber er en del av det internasjonale fotballspillermarkedet må vi nok leve med, men hvor går grensen? Bør klubbene fylle opp 2-lag, akademier og juniorlag med Afrikanske håpefulle talenter i tillegg? Kanskje lage egne akademier, slik for eksempel Arsenal og Barcelona har gjort?

Stabæk fotball har for tiden tre spillere fra Elfenbenskysten på «prøvespill». Dette har pågått i omtrent ett år, med kortere opphold i Elfenbenskysten. Spillerne har vært i Stabæk i lange perioder (2 måneder nå sist i følge facebooksidene deres), men samtidig blitt vist frem for blant annet Vitesse, Auxerre og Le Mans.

Det er champions league semifinale mellom Chelsea og Barca, og de fleste som heier på fotballen, og ikke ett av de tre engelske lagene går vel rundt og håper det populære laget fra Barcelona med Unicef på brystet skal vinne sølvtøyet denne gangen. Jeg har også lenge sett på Barca som den perfekte klubb: De spille morsom fotball, Unicef på brystet (tidligere hadde de ingenting), eiet av medlemmene og en lang historie som storklubb. Flott!

Den siste tiden har jeg kommet over en rekke riper i lakken til denne tilsynelatende sympatiske klubben. Første ripe er avdekket i boken Den forsvunnede diamant av Lars Backe Madsen og Jens Johansson, hvor de viser at Barcelona støvsuger Kamerun for fotballtalent ved hjelp av Samuel Eto’o, og bringer de beste til akademiet sitt (La Masia) i Barcelona i en veldig ung alder.