Morten P skriver under «meninger» i Dagbladet at kjøp og salg av unge gutter fra Afrika er gull for norske fotballklubber. Risikoen er liten, oppsiden stor og disse uslipte diamantene(sic) står i kø for å komme til Europa. Bortsett fra én setning om at det finnes mange eksempler på at det ikke finnes garantier for at de vil slå til (les: bli solgt videre for mange penger), er det hele helt uproblematisk.

La oss problematisere dette litt.

Alle de som ikke lykkes

For hver afrikansk unggutt som lykkes er det naturligvis veldig mange som ikke lykkes. Hvordan sikrer norske klubber seg for eksempel at de som får vist seg frem for delgasjonen fra Norge, eller får komme på prøvespill ikke setter seg og familien i (bunnløs) gjeld for å få sjansen? Hvis man samarbeider med, eller driver eget akademi: Stiller man krav til at spillerne i tillegg til fotball også får skolegang slik at de ikke er avhengig av å lykkes på fotballbanen?

Patric Vieira var med å starte, og gjorde kjent, Diambars-akademiet i Senegal hvor skolegang er en viktig del av opplegget (Kara i Tromsø kom for eksempel herfra), og dette har skapt modell for andre – men det er mange useriøse aktører, noe for eksempel DNs (noe eldre) artikkel om Mbaye Ba og menneskehandel i fotball viser.

Etisk menneskehandel er umulig?

Det kan argumenteres med at det er vanskelig å drive med denne type handel uten å måtte holde seg for nesen innimellom. Hvis ikke vi gjør det gjør sikkert noen andre det. Vi bruker dessuten en tredjepart som vi stoler på. Man har hørt alle argumentene før, for eksempel når store norske bedrifter har handlet med land med dårligere kontroll enn oss. I sakene mot Statoil, Telenor og Yara er det etablert at disse unnskyldningene ikke holder. Norske bedrifter (herunder fotballklubber) må drive i henhold til norsk regelverk, og verdiene til selskapene og fotballklubbene slutter ikke å gjelde når man passerer landegrensen.

Med andre ord må norske klubber finne en måte å gjøre disse gullkantede handlene på en etisk god måte, og man må etablere klare retningslinjer for hva som må være på plass for at man kan gjennomføre en handel, og hvordan det økonomiske og kontraktsmessige skal ordnes når en avtale gjøres. NFF på sin side kan sette krav til dokumentasjon på overganger og agentbruk for at en overgang skal godkjennes.

Lokale talenter

Hvis man henter tre unge talenter som skal få utvikle seg blir nødvendigvis noen lokale talent skjøvet ut på benken eller på lån. Hvis forretningsmodellen til en fotballklubb baserer seg på import og eksport av afrikanske unggutter blir de sportslige vurderingene satt under press: Treneren vil føle seg presset til å la de som er pekt ut som potensielle milliongevinster spille for å utvikle seg, og bli gitt den sjansen de sannsynligvis er lovet.

To tanker i hodet på en gang

Jeg er ikke i mot at fotball kan være en vei ut av fattigdom for afrikanske barn, ei heller at norske klubber kan spesialisere seg på å tilrettelegge for dette. Jeg tror det er mulig å få til dette samtidig som man har et øye på det moralske kompasset (i den grad dette finnes hos fotballklubbene), og bruke dette på en omdømmemessig positiv måte. Vi bør stille samme krav til norske fotballklubber som til norske bedrifter.

Hvis noen investerer i norske fotballklubber for å tjene penger er det også verdt å merke seg at ESG er blitt et viktig parameter for å verdsette bedrifter, så å opptre etisk riktig i dette landskapet kan faktisk lønne seg på sikt. Som supporter vil man i tillegg gjerne identifisere seg med klubben sin, og dette kan også være med på å bygge relasjonen med klubben heller enn å skape distanse mellom klubbdrift og supportere. Hvem vil vel heie på et firma som i hovedsak driver med import og eksport?

Det overrasker meg at en kommentator i en relativt stor avis kan skrive en kommentar så totalt blottet for nyanser som Morten P presterte på db.no. Han kan kanskje gjemme seg bak at han bare er sportsjournalist, men det får da være grenser?