Det er lite snakk om doping og fotball. Det er i tillegg få positive tester. Betyr det at fotballen er ren?
Generelt kan man si om doping at det forekommer mer i idrett der det er åpenbare fordeler ved den – friidrett, langrenn, sykling osv. I tillegg forekommer det oftere når det er store penger og/eller mesterskapsmedaljer på spill. Historien er full av juksere som er fantastiske til å prikke inn formtoppen til mesterskap.
Det er få idretter med like mye penger i spill som i fotball, og det er mye som står på spill både for spillere og klubber. Jeg vil derfor påstå at det er svært sannsynlig at det både på spiller og klubbnivå bedrives juks også i dag. FIFA har gikk for litt siden motvillig med på WADAs antidopingregelverk. Blatter syntes for eksempel meldeplikten er dum (burde ikke være så vanskelig for en fotballspiller/klubben å oppgi hvor spilleren er på et gitt tidspunkt hver dag?). Dette med to års utestengelse er heller ikke praktisert i noen særlig grad innen fotballen (enkelte unntak som Atletico Madrids Carlos Gurpegi som ble utestengt i 2 år for Nandrolon i 2006).
I det hele tatt har FIFA og de nasjonale forbundene gjort svært lite for å gjøre noe med doping i fotball. I Tyskland ble det for eksempel tatt 87 tester utenfor konkurranse i de 3 øverste divisjonene til sammen i 2007-sesongen. Lederen av spillerforeningen i England har nylig gått ut og kritisert at fotballspillere skal behandles som andre toppidrettsutøvere. Blant annet fordi «[…]football’s record is extremely good and there has been a virtual absence of any performance-enhancing drugs over decades». Dette er en sannhet med modifikasjoner:
Organisert doping. I 1994 hadde ikke Juventus vunnet noe på lenge og ansatte Luciano Moggi som sjef. Resten er som kjent historie: Juve vant Serie A, Cupen og Europacupen de påfølgende årene. Moggi hadde gode kontakter i forbund og dommerstand, og på bakrommet regjerte legen Riccardo Agricola. Faste medisiner store deler av laget gikk på var Voltaren (smertestillende og betennelsesdempende), Semyr (anti-depressiva) og Neoton (hjertemedisin). I tillegg ble det antydet at flere spiller brukte EPO (Conte, Tacchinardi, Del Piero, Deschamps, Dimas, Montero, Pessotto og Torricelli). Legen ble i 2002 utestengt i 22 måneder – men ingen andre ble dømt, og klubben gikk fri, selv om den var utstyrt som et lite sykehus. Marseille under Bernard Tapie (mannen bak det fantastiske sitatet(min utheving) «De toute façon, dans le foot, le cyclisme ou n’importe quel autre sport, le dopage collectif est impossible») var også et sted der det ble jukset over en lav sko.
Enkeltspilleres doping. For unge spillere som vil ha rask fremgang, eller spillere som ser fotballen som sin mulighet til rikdom og berømmelse kan doping være en risiko de er villige til å ta. 60% av spurte i en studie i engelsk proffesjonell fotball (Weddington et.al, 2004) mente det var lite trolig de ble testet de neste 12 månedene – altså fritt frem for å dope seg. Litt under halvparten kjente til andre spillere som brukte ikke-prestasjonsfremmende dop (for eksempel kokain). Det er alarmerende tall!
Mutu(2004. 7 måneder ute) og Bosnich(2002, 9 måneder på sidelinjen) ble da også tatt for kokain, og Paddy Kenny ble tatt etter
å tilsynelatende klønet med en hostesaft (9 måneder for efedrin). Få er altså blitt dømt for å fuske med vilje- men jeg tror ikke det er et bevis for at det ikke skjer. Det beste som har skjedd så langt er kanskje at Mutu ble dømt til å betale Chelsea overgangssummen han ble kjøpt for + renter (14 millioner pund!), så er i alle fall nedsiden ved å jukse blitt litt større.
De siste årene har de fleste lag en ung og lovende afrikaner på laget. Jeg og andre har tidligere beskrevet hvor trangt nåløyet for disse spillerne er, og hvor mye faenskap som er ute og går når agenter, liksomagenter og menneskehandlere leter etter den neste Essien eller Eto’o. Er det utenkelig at mer eller mindre desperate afrikanske unggutter vil ta i mot dopingpreparater for å løfte seg den siste lille biten som kan sikre overgang til en storklubb? Jeg har ikke funnet mye bakgrunnsstoff på dette, men en studie på over 1000 fotballspillere i Kamerun i 2003 (Ama et.al, 2003) peker på at kunnskapsnivået om ulovlige substanser er lavt, og at inntaket av annen dop, tobakk og alkohol er relativt høyt blant fotballspillere. Det konkluderes med at mer informasjon til spillerne er nødvendig.
Jeg er redd det vil dukke opp mange flere dopinsaker i fremtiden, både blant norske og utenlandske unggutter som vil opp og frem, men også blant noen av de beste i verden – i ligaer og klubber hvor du forventes å ta ut det siste ekstra, og hvor de små marginene teller. Det var her Moggi var flink: Han snur/snudde alltid de små marginene til sin fordel.
Noen kjente dopingsaker:
fotballblogg.no 