Rune Hauge er etter mitt syn en vorte på fotballens rygg. Han er personifiseringen av alt som er fælt i fotballverden, og nå er han i vinden igjen. Tromsø og Ernst Pedersen møtes denne uken i en trist rettsak om penger Pedersen mener han fortjener. Pedersens innsats for Tromsø er det ingen som betviler, men det påfallende i denne saken er at Rune Hauge igjen har greid å spille aktører mot hverandre. Han var i søkelyset for å sitte på alle sider av bordet da Gamten ble kjøpt, men ble noe uforståelig frifunnet av NFF. Dette er et mønster. Han opererer hele tiden i gråsonen for hva som er lov:

Dagens Næringsliv beskrev Hauges metoder inngående i 2006 og vi har også tidligere omtalt Hauge her på siden. Hauges dealing går langt tilbake i tid. i 1984 var han ferdig økonom, og hadde jobbet i Nurnberg en stund, og begynte som markedssjef i Bryne. I 1992 solgte han Alf Inge Håland fra Bryne til Nottingham. Metoden skulle bli lik den han brukte mange ganger senere: Han oppga en pris til Bryne, og en pris til Nottingham, mellomlegget tok han selv (bestakk i følge en rapport blant annet assistenten til Clough Robbie Fenton med 45 000 pund ved denne overgangen). Da Alfie ble solgt videre til Leeds gikk Bryne lei og gikk til sak mot sin tidligere markedssjef – det er fra denne rettsaken vi har noe mer detaljer enn vanlig fra Hauges gesjeft. Bryne hadde gått med på en avtale som ga Hauge størstedelen av pengene over en viss sum, så Bryne satt igjen med lite. Det er senere også bevist at Hauge aktivt har bestukket managere i klubbene som kjøper – både i Grahamsaken hvor han ble suspendert, og det er også hevdet fra RBK at han gjorde dette da Stig Inge Bjørnebye ble solgt til Liverpool.

Dette ligner jo på fremgangsmåten da han solgte fotballrettigheter, noe som resulterte i at han satt igjen med 100 millioner for jobben. At NFF i det hele tatt tar i mannen med tang er for meg en gåte, men siste utvikling hvor Ankeutvalget til NFF senket boten for Mikel-saken fra 150′ til 50′ kan jo tyde på at det ikke bare er i engelske klubber Hauge kjenner folk. Det er ikke noe tvil om at Hauge er god til å bygge nettverk. Det beklagelige er at han bruker dette nettverket til å kurrumpere, bestikke og sette folk opp mot hverandre. I saken med Tromsø er det jo Hauge som skal betale Pedersen – ikke klubben som selger. At Tromsø ønsket å gjøre det, men fant ut at de ikke ville greie å skjule det gjør ikke saken noe bedre.

Taperne i denne saken er i all hovedsak klubbene. Spillere som Doffen, Grindheim, Tarik, Rune Lange, Solskjær, Alfie, Gunnar Halle, Gamsten, Bakke, Lydersen og mange flere ser de får mest penger ved å bruke Hauge – og de gir tilsynelatende blanke i metodene som brukes. Managerne i klubbene beriker seg selv, og er sjelden lenge i hver klubb (wikipedia på Sam Allardyce, Graham Souness og Stevens etterforskning fra 2006 kan kryssklippes inn her). Klubber og forbund blir lurt, og pengene forsvinner til for eksempel Hauges skatteparadis på Cayman Island, i stedet for å bli brukt på klubbene og fotballen.

Når FIFA, UEFA og NFF er så tafatte i å ta tak i problemene rundt lisensierte og ikke-lisensierte agenter, agenter på alle sider av bordet og involverte som åpenbart bryter reglene kan man ikke vente annet. Mikel-saken ga sannsynligvis Hauges selskap mange millioner kroner i gevinst (selv etter bestikkelser), og så blir han straffet med 50 000 norske kroner. Småpenger! Da han mistet FIFA-lisensen på livstid etter Arsenal/Graham-saken fikk han den tilbake etter 2 år. Hvorfor? FIFA er heldigvis en uhildet og gjennomsiktig organisasjon ingen vil mistenke for å motta bestikkelser, så det var kanskje på bakgrunn av god oppførsel? Han representerte sannsynligvis Gunnar Halle i hele utestengelsesperioden, så kanskje FIFA fant ut at det ikke gjorde så mye fra eller til?

Som jeg twitret tidligere i dag forklarte tidligere TIL-direktør Bjørn Tore Markussen at Hauge forsøkte å få Tromsø til å presse prisen OPP – selv om han representerte Blackburn i diskusjonene. I tillegg hadde han agentkontrakt med Gamst Pedersen, og rådga tydeligvis TIL – men dette har altså NFF ikke syntes de kunne sanksjonere mot. TIL hadde lyst til å betale penger til Hauge, men det kunne de ikke – for han representerte jo motparten. Pappa Pedersen representerte ingen, siden han verken er advokat eller agent, og kan følgelig heller ikke få honorar for dette arbeidet. Tromsø blir satt opp mot sin egen mann i rettsalen, mens Hauge som vanlig lurer seg unna med pengene. Det vil vel ikke forundre noen om prisen Blackburn betalte var langt høyere enn det Tromsø fikk oppgitt… Hvis Hauge fulgte sin vanlige taktikk fikk han mer penger enn det klubben endte opp med. Noe gikk tilbake til Souness (en «bung»), og resten gikk til skatteparadiset hans på Cayman Island.

NFF burde etter mitt syn lage en egen Hauge-regel som sier at det ikke er lov å ha noe med mannen å gjøre i det hele tatt. Om ikke annet så kan de ha den regelen internt, men det har de kanskje lært på den dyre måten tidligere.