Jeg er Norge-fan. Jeg blir lei meg hvis vi taper. Stolt og glad hvis vi vinner. Det er ingenting jeg heller vil enn at Norge skal klare å hevde seg i et internasjonalt mesterskap igjen slik vi gjorde på nittitallet.
Mange aviser har festet seg ved uttalelsene til Landslaget-er-kjedelig-«ekspert» Hans K. Hognestad. Han mener å ha funnet ut at fotballsupportere generelt synes landslaget er «et unødvendig avbrekk i sesongen», og at landslaget er noe man kan gi opp like godt først som sist.
Jeg er supporter, og jeg blir krever å bli trodd når jeg sier at landslaget betyr like mye for meg som IK Start gjør.

Da Norge spilte, og spilte godt, mot Tyrkia så jeg kampen med noen tyrkiske bekjente av meg. Thomas Myhres dårlige dag reddet meg kanskje fra å få juling av han sinte tyrkeren i andre enden av rommet, men det ødela dagen min fullstendig. Fra lykkerus over å ha meldt oss på i kampen om en sluttspillplass til fortvilelse over den mest urettferdige av utligninger. Og det fra landslagets kanskje beste mann de siste årene. Den dagen beviste jeg for meg selv at landslaget betyr noe for meg.
Jeg var 15 år da Norge slo Brasil i Marseille. Hvis jeg noen gang dør på en dramatisk måte kommer denne dagen til å ha en fremstående plass i min livs-revy. Jeg klarer ikke av hele mitt hjerte å forestille meg at noen som er interessert i fotball ikke har det som en av sine største fotballopplevelser. Heier du på L’pool burde det være mesterligaen i 2005 og Norge – Brasil. Heier du på RBK, burde det være kvartfinale i CL og Norge – Brasil. Heier du på Vålerenga er det seriegull i 2005 og Norge – Brasil.
Skal vi oppleve noe lignende igjen er vi avhengige av å slå Malta og Ungarn. Skal gutta våre klare å yte maks til uken trenger de litt mer støtte i befolkningen en det mediebildet nå tyder på. Møt opp på Ullevål og gi Våre Beste Menn den støtten de fortjener!
Jeg skal til og med heie på John Arne Riise…

Heia Norge!