Stabæk har lenge vist seg å være veldig gode til å signere spillere som enten ikke trives i klubben de er i, eller ikke er slått ut i full blomst. Chippen, Pall Gunnarson, Alanzinho med flere har blomstret i klubben. Aftenposten har viet en artikkel til saken, hvor blant annet Tom Schelvan får mye av æren for superkjøpene.

Alanzinhos lønnskrav har også fått mye oppmerksomhet i det siste. På samme måte som mange andre som drar langt av gårde for å spille fotball er målet hans å tjene penger til seg og familien – og ikke først og fremst slå seg til ro med en OK lønn i norsk fotball. Dette er i grunnen helt ok, men det er samtidig prisverdig av Stabæk å ikke gå med på kravet. Saker som denne og Helstads 6-millionerskrav kan fort bli økonomisk katastrofe for klubbene, siden en persons lønn ofte blir målestokk når de andre stjernene på laget skal argumentere lønn. Stabæk kan ikke gi 3-4 millioner til Alanzinho, for da skal de andre også ha mer. De vil derfor heller ikke la sponsorer betale lønnen hans, for effekten blir den samme. For norsk fotballs del tror jeg det er nødvendig å gjøre som Stabæk, selv om det kan virke negativt for klubben på kort sikt.

Det er mange klubber som har brent seg på å forskuttere sportslig suksess og fulle hus, og tilsvarende mange klubber har blitt reddet av rike onkler selv om de har kjørt det økonomiske i grøfta. Når rike onkler betaler lønn, spillerkjøp og redder klubben når de roter til økonomien fører dette til en aksept for å drive klubbene på en uøkonomisk måte. Lisensbestemmelsene for klubbene skal og kan ta høyde for dette, men såvidt jeg vet er det aldri gitt noe straff for uforsvarlig drift av klubben noen gang. Hvis klubber uten rike bakmenn skal ha muligheten til å gjøre det bra i norsk fotball, og det syntes jeg de skal ha, må flere gjøre som Stabæk. Samtidig må NFF lage kontrollrutinger og regler som vektlegger økonomisk forsvarlig drift. Så får det heller være at Eliteserien blir en brasilianer eller to fattigere.